Show

De fulgte henne opp på dekk. All røyken og husene var forsvunnet, og skipet var ute i et stort hav, veldig friskt og klart, men blek i det tidlige lyset. De hadde forlatt London sittende på byens gjørme. En veldig tynn skyggelinje smalnet mot horisonten, knapt tykk nok til å tåle byrden av Paris, som likevel hvilte på den. De var fri fra veier, fri fra menneskeheten, og den samme begeistringen over friheten deres gikk gjennom dem alle.

Skipet gikk jevnt og trutt gjennom små bølger som slo henne og deretter bruste som brusende vann, og etterlot en liten kant av bobler og skum på hver side. Den fargeløse oktoberhimmelen over var tynt skyet som av sporet av bålrøyk, og luften var fantastisk salt og frisk. Det var faktisk for kaldt til å stå stille. Mrs. Ambrose stakk armen sin inn i mannens, og da de flyttet av gårde kunne det sees, på måten hennes skrånende kinn vendte opp mot hans, at hun hadde noe privat å kommunisere.